Everest2005 hovedsamarbeidspartner

 
Everest2005 hovedsamarbeidspartner
Everest2005 hovedsamarbeidspartner  
  Rapport fra en glad gjeng
(31.05.2005 av Marius, Vidar, Henrik, Mattias og Jon)

Etter en meget vellykket bestigning av verdens høyeste fjell er det vel på tide med en ny rapport. Vel nede i Base Camp kommer noen ord og beretninger fra alle de glade og slitne guttene.

Marius:
Jeg hadde nesten begynt å gi opp håpet om å nå toppen etter flere runder med forkjølelse og håpløst dårlig vær. Heldigvis besluttet vi og gjøre et siste forsøk før vi var nødt til å reise hjem. Alle var fremdeles motiverte og vi gikk oppover nok en gang. En av de største opplevelsene var da vi gikk oppover fra ABC. Mange venner fra de andre ekspedisjonen strømmet til for å ønske oss lykke til. Natten i leir 2 var visstnok skikkelig skummel. Et utrolig uvær herjet, men med oksygen sov jeg utrolig nok hele natten.
På toppdagen gikk vi med hver vår Sherpa som vi hadde bodd i telt sammen med. Nima som jeg bodde i telt sammen med, og da vi gikk fra leir 3 (8.300 moh) var vi bak alle de andre. Jeg ble ganske stressa av å gå bakerst, og holdt et ganske \"høyt tempo\" til å begynne med. Det var utrolig spesielt å bevege seg oppover i kulden og mørket. Det eneste jeg kunne se var det som var innenfor lyset av hodelykten og lyset fra hodelyktene til de som gikk foran meg. Det gikk overraskende fort oppover, og etterhvert tok jeg igjen Henrik og Vidar. Da vi nådde topp pyramiden (ca. 8.750 moh) kom endelig soloppgangen. Det var et fantastisk syn. Jeg skjønte at jeg ville nå toppen og gikk det jeg var god for. Ca kl. 06.00 nådde jeg toppen sammen med Henrik. Toppen ble ikke helt som jeg hadde trodd. Jeg var kald og ville ned igjen så fort som mulig. Det var ingen sterke følelser og jeg gikk ned igjen etter 5 minutter. Heldigvis var det krefter igjen til at jeg kunne gå helt ned igjen til ABC samme dag.


Vidar:
WOW
Endelig er hovedmålet mitt i boks. Den sorte Gudinne ble besteget av oss alle 5 som holdt ut til siste time, tidlig om morgenen den 29 mai.
Det holdt akkurat tidsmessig, vi hadde bestemt oss for avslutte for godt den 30 MAI.
Dette er det nærmeste man kan komme der jorden møter himmelen.
Jeg er veldig lykkelig i dag. Det er en tid før Everest og en tid etter Everest.
Jeg vil takke alle sponsorer for å ha gitt oss denne toppen.
Tusen takk til alle som har trodd på meg. Takk Kim og Glenn for eksta energi. Takk mine deilige venniner, Cecilie, Toril, Nina.
Takk til alle de herlige hilsenene som jeg har fått fra hele verden.(mine helter Ludde, Sverre og Simon).
Tusen takk til min deilige, vakre sexpot av en kone. Som t.o.m. ville gitt meg en sjanse til hvis været ikke sto oss bi.
Jeg elsker deg SOPHIE.
Takk, Martine for at du er den beste datter en kan ha, du har vært så tålmodig, er så stolt av deg.
Mamma, takker for så mange flotte svulstige hilsner.
Til slutt, takk til alle lagkamerater, det har vært en utrolig flott opplevelse, DETTE KLARTE VI KARER!!

Henrik:
I all hast og under mye forvirring la vi i vei mot toppen en halv time før midnatt. Alle gutta var i hvert sitt telt sammen med en av sherpagutta. Det var bekmørkt ute og vinden og kulda tvang oss til å gå med en gang. Lysene fra andre klatrere danset oppover fjellsiden og jeg var sikker på at jeg var sist i rekka. Ikke hadde jeg walkietalkie og dermed ingen kommunikasjon med de andre. Føttene mine var iskalde og jeg visste at jeg måtte få varmen innen kort tid ellers ville det bli kritisk med tanke på toppen.

Som vanlig før en avmarsj er det en rekke gjøremål som må gjøres i en bestemt rekkefølge. Koking, masse drikke, litt mat, full termos, pakke sekk og, ikke minst, varme føtter og hender. Dawa Chiri og jeg lå i samme sovepose noen timer mens vi ventet på å dra. Det var godt for både varmen og \"teamfølelsen\". Det kriblet i magen med tanke på hvor nær vi var. Han var også spent og gjorde sine buddhistiske ritualer. Uten at jeg visste det var marsjtidspunktet blitt endret til en halvtime tidligere, og jeg ble dratt ut av teltet før jeg hadde fullført forberedelsene. Hendene og føttene mine var stivfrosne og Dawa Chiri måtte ta på meg klatrestøvlene og resten av utstyret som jeg var et spebarn.

Vinden sto inn fra høyre og det var ikke snakk om å stoppe. Vi skiftet O2- flasker på nordryggen (8700) og der fikk jeg i meg en halv kopp te med stive fingre. Med soloppgangen i ryggen på nesten 8800 meter kom godfølelsen av dette var innen rekkevidde. Synet av de døde kroppene underveis var helt uvirkelig og vekket merkelig nok ingen følelser. Tårene kom sprettende da Marius snudde seg og ga meg \"highfive\" 20 meter under toppen. Følelsen av å stå på toppen var underlig følelse. Endelig! Men, likevel kjentes det ikke som målpassering. Nedturen er alltid er farligere enn oppturen. Gleden av å se at alle gutta hadde greid det var fantastisk. Returen til ABC utviklet seg etterhvert til en parademarsj i gratulasjoner og klemmer fra alle verdens kriker og kroker, og det begynte så smått å demre for meg hva denne toppen betyr for alle som er her.
Takk for meg Chomolungma.

Mattias:
En fantastisk avslutning på en otrolig tur! Klættringen från camp 3 længs nordryggen i mørker och senare månljus var både hænførande och lite skræmmande. Soluppgången på toppen och tillfredstællelsen av att ha nått fran ær oførglømlig. Jag stannade på toppen i drygt 45 minuter i klart væder med enorm utsikt - minst sagt en intensiv upplevelse!

Tack alla som støttat oss på vægen mot toppen!

Jon:
Det var et dristig prosjekt: En ekspedisjon til verdens høyeste fjell med ti medlemmer, hvorav bare lederen hadde erfaring fra fjell over 8000 meter. Under forberedelsene opplevde vi det var mulig å heve ambisjonsnivået fra 6000-7000 meter nivå, som var den gjennomsnitlige høydeerfaring i laget, til nesten 9000 meter. Vi merket det på økt treningskvalitet, og på vilje og evne til å bidra til ekspedisjonen. Men var det mulig å nå toppen i praksis?
Vi kunne knapt ha møtt vanskeligere forhold på fjellet, med stormer som varte i store deler av april og hele mai, og ingen muligheter til å gjennomføre toppframstøt med rimelige sikkerhetsmarginer. Til slutt var det bare fem av oss igjen: Henrik, Marius, Mattias, Vidar og jeg. Og til slutt måtte vi sette strek og satse alt på ett kort: 29. mai - med mulighet for en aller siste forlengelse til 30. mai.
Og så skulle vi altså lykkes - omsider! Ikke bare en av oss, som ville gjort ekspedisjonen vellykket som sådan, men alle fem!
Som leder er det akkurat det som gleder meg mest, at alle vi som sto \"the waiting game\" helt ut, fikk oppleve gleden av å lykkes. Selv om det å klatre helt til topps på verdens høyeste fjell i siste fase er en ensom opplevelse av nattsvart kulde, åndenød og frykt - mistet jeg aldri følelsen av at vi var et lag som var på vei til toppen.
Når vi nå rydder ut av Base Camp og ser nye stormer herje Chomolungma, sitter jeg likevel med en litt uvirkelig følelse. Har vi virkelig vært der oppe, vi fem som bare for en uke siden satt her med sterke stikk av hjemlengsel og en tiltakende følelse av meningsløshet da de to siste av våre kamerater dro hjem?
Har vi virkelig nådd målet vårt? Og hva var nå egentlig målet? Over 80 dager på tur for å stå en halv time på en forblåst snøskavl høyt der oppe under himmelen? Meningsløst, javisst! Hvis vi ikke hadde hatt noe med oss opp!
Vi hadde definert noen grunnverdier for ekspedisjonen før vi dro: Toppambisjoner, høy kvalitet i alle ledd, offensiv taktikk, lagånd og samarbeid, entusiasme og positivitet, læring. Noen punkter slet vi mer med å vedlikeholde enn andre. Jeg vil likevel allerede nå legge til et sjuende punkt som kanskje mer enn noe bidro til at vi nådde toppen: Utholdenhet og troen på å lykkes!
Det er verdt atskillig mer enn 30 forhutlete minutter 8850 meter over havet.


Mattias på toppen - lengter hjem til jobben sin.
Mattias på toppen - lengter hjem til jobben sin.
Foto: Dawa Tensing Sherpa


Bedre utsikt finnes ikke!
Bedre utsikt finnes ikke!
Foto: Mattias


Enga på topp! Marius reiser aldri til fjells uten VIF skjerfet sitt.
Enga på topp! Marius reiser aldri til fjells uten VIF skjerfet sitt.
Foto: Jon


Vidar er alltid like blid. En liten frostskade er han vant til.
Vidar er alltid like blid. En liten frostskade er han vant til.
Foto: Mattias

Kart

Send en hilsen

MMS-tjeneste
Få daglige rapporter med bilder fra ekspedisjonen!
Send everest til 1900
Les mer

Ruta opp til toppen


(Klikk for større versjon)


Siste nyheter
22.11.2005 Everest 2005 på TVNorge WEB-TV

14.11.2005 Klart for Everest2005 på TVN

08.06.2005 Jon Gangdal på nett-treff i TV2 Nettavisen

31.05.2005 Rapport fra en glad gjeng

29.05.2005 Alle 5 på toppen i natt

29.05.2005 Flere på vei mot toppen - spenningen stiger

28.05.2005 Camp 3 - Med toppen i siktet !

28.05.2005 Gutta i camp 2 - Toppen nærmere enn noen gang

25.05.2005 Siste sjanse

23.05.2005 Overtid



Alle nyheter
 
  Øvrige støttespillere

Everest2005 samarbeidspartner


Everest2005 samarbeidspartner

Everest2005 samarbeidspartner

Everest2005 samarbeidspartner

Everest2005 samarbeidspartner

Everest2005 samarbeidspartner

Everest2005 samarbeidspartner

Everest2005 samarbeidspartner

Støttespiller til Everest2005
 
 
Copyright © EVEREST 2005. E-post: info@everest2005.no

Sidene er tilrettelagt av Frode Høgset, frode@wwv.no